Bloggoppgave 9: Journalistikkens form på digitale plattformer

I en artikkel i Aftenbladet skriver Jan Zahl om hvordan jakten på klikk preger digital journalistikk. Han lister opp de sakene han selv har skrevet som har fått flest klikk. «Disney On Ice til DNB Arena» er den suverene vinneren, mens saker om kulturpolitikk havnet helt nederst. Zahl beklager seg over at de sakene som krever minst kompetanse å skrive, er de mest populære. Han skriver: «Mens eg både bruker mitt statsvitskaplege hovudfag og ti års innsikt i norsk kulturpolitikk for å kunna skriva sakene om kulturbudsjettet, kunne saka om Disney like gjerne vore skriven av ein niandeklassing med media valfag.»

Det er lett å forstå Zahls frustrasjon. Representerer internett døden for kritisk journalistikk? Hvordan måler man kvaliteten på et nettbasert journalistisk produkt? Bør et høyt antall klikk være et mål for en journalist? Hvilken idealer bør gravejournalistikken etterstrebe i informasjonsteknologiens tidsalder?

Nettredaksjonenes klikkjakt kan fort skape en fordummende effekt. Samtidig kan jeg forstå at folk liker underholdning. Det er ikke alltid man er i humør til å lese tunge politiske analyser. Jeg har tidligere skrevet om Upworthy, et nettsted som er en reaksjon på dagens mediesituasjon. Vice er et annet vellykket eksempel på seriøs, moderne, kritisk journalistikk.

Hva kjennetegner en nettnyhetskonsument? I kap. 5 i  «Å skrive for skjermen» skriver Martin Engebretsen blant annet om nettavislesernes kjennetegn. I følge Engebretsen kan man betrakte leseren som sammensatt av fire ulike komponenter. For det første er hun et samfunnsmedlem, og dermed medlem av en kultur. Dernest er hun en nyhetsleser, og stiller følgelig visse krav til innholdet i stoffet hun konsumerer. Engebretsen skiller også mellom internettbruker og skjermleser. Det første handler om å bruke et medium som gir mange valgmuligheter, det andre handler om å lese på et medium som har andre egenskaper enn et stykke papir.

Jeg vil nå gjengi Engebretsens oppsummerering av en typisk nettavisleser:
– Travel, opptatt av effektiv bruk av tid
– Skeptisk til entydige, autoritære fremstillingsformer
– På jakt etter aktuell, relevant, forståelig og meningsfull informasjon om hva som beveger seg i hennes nære og fjerne omgivelser
– Kravstor når det gjelder både interessepirring og faktalevering
– Foretrekker utforskende skumlesing framfor nitid nærlesing.

Her kan vi muligens finne noen svar på hvorfor relativt korte, lettleste, tabloide saker ofte er de som gir flest klikk. Men vi må huske på at tabloide fremstillinger ikke er noe som kun gjelder på nett. Dagbladet og VG er beryktet for sine forsider, eller «salgsplakater» som det også kan kalles. Kongefamilien, Paradise Hotel og Petter Northug er minst like vanlige på disse forsidene som nyheter om politikk eller dramatiske hendelser. Men dette er også den rollen VG og Dabladet har valgt å ha. Ønsker man mer seriøse nyheter, finner man mange aviser som tilbyr dette også. Dette har med markedsføring, image og renomé å gjøre. Hvis Aftenposten eller Morgenbladet hadde slått opp «Er du SYK UTEN Å VITE DET?» på forsiden, hadde antakeligvis avisens «harde leserkjerne» reagert negativt. VG og Dagbladet, derimot, kan slippe unna med denne typen overskrifter fordi det passer med deres image og målgruppe.

Advertisements

Om gustavtry

Jeg heter Gustav, er 28 år og går bachelor i kommunikasjon ved UiA. Dette er min refleksjonsblogg i emnet Digital Formidling. Velkommen!
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Bloggoppgave 9: Journalistikkens form på digitale plattformer

  1. Thea K. sier:

    Jeg tror Engebretsens fremstilling av «den typiske nettavisleser» er representativ, og spesielt for vår generasjon. At sakene som krever minst for journalisten å lage er de som får flest klikk går nok hånd i hånd med at mennesker liker å føle at de forstår noe, at de er smarte. Helst innen noe de kan relatere til. Mange av de viktige nyhetene krever en god del bakgrunnsinformasjon, noe som kan føre til større informasjonskløfter da enkelte kan velge å la være å lese disse sakene til fordel for noe de kan sette seg inn i.

    At «klikk» er så sentralt for nyhetsredaksjoner at de ikke overlever om de ikke tiltrekker seg det, er nok gravende journalistikk sin død og begravelse. Blogger har blitt vår tids plattform for debatt, nyheter leser vi gjerne på Facebook før vi har sjekket nettaviser og filmanmeldelser leser vi på IMDB. Den unike sjangeren aviser fortsatt står sterkest i, er reportasjesjangeren. Når også den blir sviktet av lesere, må redaksjoner legge nye slagplaner – som vi har blitt vitne til at åpner for overfladiske temaer, moteredaksjoner, sladder og gjesteinnlegg fra d-kjendiser.

    Du snakker om ulike avisers renomé: Man kan forvente at Dagens Næringsliv handler om finans og politikk, Dagbladet om nyheter og kultur og Suldalsposten om.. tja, handlevogner som ikke er levert tilbake på Rema, men også disse særtrekkene viskes ut i takt med at redaksjonene må nå ut til flest mulig for å sanke klikk. Det er ikke lenger økonomisk mulig å sikte mot spesifikke målgrupper, og nettavisene må dermed skrive variert om temaer fra A til Å, noe uten gyldige kilder og annet de bare har delt fra andre plattformer.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s