Takk for meg!

Da var det på tide å runde av bloggen og takke for seg. Det har vært gøy å blogge – en ganske utradisjonell og uvant måte å ha eksamen på, men jeg liker det! På grunn av bloggformatet har jeg ikke vært altfor opptatt av å formulere meg veldig akademisk. Språkmessig har jeg forsøkt å legge meg et sted mellom formelt, akademisk språk og «vanlig» språk, ala den typen språk jeg ser på andre blogger, bruker i chatter, facebook osv.

Når jeg leser mitt første blogginnlegg om hvilke forventninger jeg hadde og hva jeg ville oppnå med faget, tenker jeg at faget har svart ganske godt til forventningene. Jeg har lært en god del om sosiale medier, som er en viktig del av faget, men også en del om kildekritikk og journalistisk metode, samt hvilke utfordringer journalistikken står ovenfor og hvilket potensial som ligger i forskjellige nettbaserte journalistiske sjangre. Jeg har forsøkt å kombinere pensumlitteratur med egne tanker, og har lært en hel del. Kanskje har jeg ikke truffet blink med alt jeg har skrevet, men det er vel derfor det heter «refleksjonsblogg»? Å reflektere handler jo mye om tankeprosesser, få nye perspektiver og bearbeide disse – og lite om fasitsvar. Det som er sikkert, er at jeg fremdeles har mye å lære om digital formidling, og jeg ser frem til neste semester hvor vi skal lære mer om journalistikk, som jeg synes er kjempeinteressant.

Helt til slutt vil jeg bare holde en siste moralpreken til alle mine tusener av gale fans som akkurat nå sitter og gråter hysterisk fordi jeg skal slutte å blogge. Mitt budskap til dere er som følger:

Ikke ta alt du leser på sosiale medier og blogger for god fisk. Hvis noe høres for godt ut til å være sant, er det ofte det. Mye nettjournalistikk er sensasjonspreget, og meninger og kommentarer er subjektive og uttrykker forfatterens perspektiv. En sak har som regel flere sider. Det betyr ikke at det ikke finnes noen sannheter og at ingen har mer rett enn andre, men at et blikk for nyanser som regel er en god ting. Og selv om et argument begrunnes med solide fakta, kan det finnes andre fakta som avsender bevisst utelater. Avsenders eventuelle agenda og hvem han/hun representerer er også informasjon som er viktig å ha med seg når man undersøker validiteten i et budskap.

Takk for meg!

– Gustav

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kildekritikk for n00bs

For en tid tilbake verserte følgende bilde i sosiale medier:

Mange som leser denne bloggposten har antageligvis sett dette bildet i Facebook-feeden sin. Denne versjonen av bildet er hentet fra Bistandsaktuelt.no

Hensikten var, som bildet og den tilhørende teksten klart illustrerer, å rette fokus mot den norske årsavgiften for bileiere samt dårlig bruk av norske bistandspenger. Bildet ble opprinnelig delt i Facebook-gruppen «Nei til årsavgiften«, og ble delt over 30 000 ganger og fikk over 6000 likes. Men i ettertid kunne Bistandsaktuelt opplyse om at bildet som skal representere Afrika, sannsynligvis er tatt i Lesotho – et land som i følge Bistandsaktuelt aldri har bygget veier med norske bistandspenger.

Denne saken er bare ett eksempel på hvordan ukritisk deling av innhold på sosiale medier kan feilinformere befolkningen. I dag konsumerer mange en stor porsjon av nyhetene sine gjennom sosiale medier. Ikke alle har fått med seg at Facebook-feeden bør tas med en større klype salt enn nyheter fra tradisjonelle medier.

forskning.no kan vi lese at oppsiktsvekkende SoMe-innhold kan skape såkalte infostorms, som kan få store konsekvenser. Sosiale medier er fremdeles et relativt nytt fenomen, og mye av måten vi tenker om media og etterrettelighet på har opphav i en tid hvor tradisjonelle medier var dominerende. Selv om tradisjonelle medier heller ikke nødvendigvis representerer virkeligheten, kan man i det minste forvente et visst minimum av etterrettelighet fra de fleste. Facebook, derimot, har ingen redaktører som sitter og gjennomgår innholdet som deles.

Derfor må brukerne være sine egne redaktører. Hva kan vanlige folk gjøre for å unngå å bli misinformert på sosiale medier? Jeg vet ikke om jeg har noen særlig bedre forslag enn at man må prøve så godt man kan å bruke sunn fornuft, google ting når man er usikker og stille kritiske spørsmål, som: Hvilken agenda har personen som poster eller skriver dette? Hvilket faktagrunnlag baserer han/hun seg på? Facebook har en «Report»-funksjon man kan bruke for å melde inn støtende innhold. Man kan si mye om Google og etikk, men AI’en (Artificial Intelligence) i søketjenesten deres blir i hvert fall bedre og bedre, og tjenesten blir stadig mer presis i forhold til å finne riktig informasjon og få svar på spørsmål man lurer på. Kildekritikk er for øvrig et tema jeg har behandlet i tidligere blogginnlegg.

I kapittel 3 i boken «Hva er internett» gir Gisle Hannemyr flere eksempler på misinformasjon via nettet. Blant annet har det blitt advart mot det «farlige» stoffet dihydrogenmonoksyd (også kjent som H2O, eller bare «vann»), og det nazistiske nettstedet http://ihr.org som gir seg ut for å være en akademisk institusjon. Hannemyrs bok er imidlertid gitt ut i 2005, og har derfor ikke all verdens å si om sosiale medier, som enda ikke hadde tatt ordentlig av på dette tidspunktet.

Selv om det kan være fristende å iblant se verden i sort/hvitt, er det viktig å huske at en sak som regel har flere sider. Ett eksempel i denne sammenheng kan være en person som er dypt engasjert i Israel-Palestina-konflikten på palestinernes side, og følger med på det som finnes av grupper ala «Fritt Palestina» og har trykket «Like» på diverse pro-palestinske sider. Personen vil da motta masse nyheter som fokuserer på palestinernes problemer og Israels overgrep, men risikerer å gå glipp av viktige pro-israelske perspektiver.

Akkurat dette tror jeg i og for seg ikke er noe nytt. Jeg tror folk til alle tider har vært mer mottakelige for informasjon som styrker deres opprinnelige holdninger og sympatier. Det som er nytt i dag er kanskje at vi i stadig større grad bytter ut de nasjonale og forholdsvis nøytrale mediene med sosiale medier – dette gjør at vi mottar nyheter som «passer» for oss, og kan gjøre at vi mister viktige nyanser.

Tilbake til Norge/Afrika-bildet: Bildet som skal representere Norge er forresten tatt et sted i Storbritannia – dog skal jeg være forsiktig med å si dette for skråsikkert, ettersom jeg bare har lest det i et kommentarfelt på Facebook (apropos dårlig kildekritikk…).

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Svar til Fredrik Devon

I en artikkel i Aftenposten forsøker Fredrik Devon å ta et oppgjør med moderne nettjournalistikk. På parodisk vis tegner han et bilde av nettjournalistikken som forenklende, fordummende, kynisk og sensasjonspreget.

I følge Devon har journalistene overlatt tenkingen til eksperter og kjendiser. Med korte, lettleste setninger formidles det sensasjonelle forskningsresultater og reklame forkledd som nyheter, av typen «Forskning viser: Røykere er aggressive», «Slik får du perfekt inneklima» eller «Her er det ultimate ferieparadiset». Kritikken hans kan oppsummeres med følgende: Journalistikken har blitt til et ukeblad på nett, hvor suksess måles i antall klikk, som i følge Devon har blitt det overordnede prinsippet.

Den karikerte stilen hans fungerer bra til å belyse alt han mener er galt, men det er ikke like lett å få tak i hva han egentlig savner eller hva slags endring han etterlyser. Det virker som Devon først og fremst er ute etter å kritisere metodene journalistene benytter seg, snarere enn formatene innholdet presenteres i – selv om han også bl. a. er inne på at mobilformatet oppmuntrer til enkle ord og setninger.

Devons ærend er først og fremst å kritisere, og det som ikke nevnes i artikkelen er alle mulighetene internettmediet byr på i form av multimedialt innhold, tilgjengelighet, interaksjon og raske oppdateringer. Jeg har diskutert dette tidligere, bl. a. her.

Jeg vil argumentere for at internett gjør medielandskapet mer demokratisk. Jeg har vært inne på også dette tidligere. Lokale ildsjeler kan f.eks starte opp lokalaviser på nett uten å ha de store midlene i forkant. Søgne og Songdalens N247 er ett eksempel. I dag trenger man ikke en gang å kunne programmere – man kan benytte seg av gratistjenester som WordPress, som jeg bruker, som har et greit grensesnitt og fremdeles byr på store muligheter når det gjelder utforming og multimedialt innhold.

Dessuten er ikke all nettjournalistikk nødvendigvis preget av klikkjakt. Jeg vil trekke frem britiske The Guardian som et godt eksempel på dette. F.eks har de nylig erklært klimajournalistikk som et prioritert satsingsområde, og har ansatt noen av verdens dyktigste klimajournalister. Man skulle kanskje tro at klimajournalistikk, som omhandler et så dramatisk tema, er noe som skulle kunne generere en haug av klikk. Men klimaendringer kan virke litt abstrakt for folk flest, og det er lite kjendiser, personkonflikter og silikonpupper å spore. The Guardian kan stå med hevet hode i dagens sensasjonspregede medielandskap, og viser at det går an å ha millioner av lesere uten å selge sjela si.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Journalistisk metode i endring

Her om dagen hørte jeg på en podcast fra NRK. Programmet heter «Ekko», og i dette programmet var det et intervju med VG-journalistene Anders Giæver og Fritjof Jacobsen. For ikke lenge siden startet Giæver og Jacobsen opp sitt eget podcast-program i regi av VG, hvor de diskuterer aktuelle saker. Giæver forteller at han trivdes godt som skribent, men ettersom papiravisene stadig faller i opplag må man være kreativ og prøve nye formater. De bestemte seg for å leke seg litt med podcast, og programmet deres er nå blant de mest populære norske nyhetspodcastene.

Internett og overgangen til digitalisering representerer en av de største revolusjonene i menneskehetens historie. Dette har fått konsekvenser for alle bransjer og kommersielle aktører, men få har blitt påvirket like mye som mediebransjen (kanskje med unntak av IT-bransjen, som jo på sett og vis «er» selve internett og digitalisering). Den fragmenterte mediehverdagen gjør at journalister stadig må tenke nytt for å nå ut til publikum, og gjør at den journalistiske metode blir stilt ovenfor nye utfordringer.

I artikkelen «Tweets and Truth» diskuterer Alfred Hermida hvilken innvirkning sosiale medier har på det han betegner som selve kjerneverdien i journalistikk; verifikasjon. For at noe skal presenteres som sant, må det være verifisert. Dette gjøres gjennom hva Hermida kaller «The dicipline of verification». I artikkelen refereres det til Barbie Zelizer, som sier at profesjonelle journalister fremstiller seg som representanter for sannheten, og er derfor i sitt vesen forskjellig fra andre former for offentlig kommunikasjon.

«Tweets and Truth» beskriver hvordan sosiale medier utfordrer ovenfra-og-ned-tilnærmingen som tidligere har preget forholdet mellom journalister og nyhetskonsumenter. Før hadde journalistene monopol på å verifisere en nyhet som sann – dette er nå i endring. I følge Hermida befinner journalistikken seg for tiden i en forhandlingsprosess med nye formater og plattformer. Overgangen til en digital mediehverdag er spennende og byr på nye muligheter, men prosessen er ikke smertefri, og mange snakker om «the death of journalism».

I konklusjonen skriver Hermida at journalister forsøker å fremstille aktuelle hendelser ved å skape produkter med en hierarkisk oppbygning og bestemt rekkefølge. Twitter, derimot, er et medium som tilsynelatende tilbyr en salig nyhetsmiks uten noen tydelig rekkefølge eller system. Videre argumenterer Hermida for at en viss andel av arbeidet med å tolke fakta, som står sentralt i journalistisk arbeid, i økende grad har flyttet ut på nettet og da særlig Twitter. Tradisjonelt har faktatolkningen skjedd innenfor rammene av en nyhetsredaksjon.

Jeg vil nå komme med noen egne betraktninger rundt dette temaet.

Før internett fikk folk nyhetene sine gjennom papiraviser, fjernsyn og radio. De som produserte nyheter, hadde dermed stor makt når det gjaldt å sette dagsorden. Journalistene «fant» nyheter og presenterte dem for folket, og forsiden til den lokale papiravisen var det folk snakket om. Hvis en person fra Kristiansand sa at hun hadde lest noe «i avisa», skjønte alle at det var Fædrelandsvennen hun snakket om.

Man hadde tillit til prosessene i forkant av det ferdige nyhetsproduktet, som f.eks etterrettelig bruk av kilder. Det betyr ikke at man trodde alt som sto i avisa var sant, men mulighetene for å gå journalistene i sømmene, å «være vaktbikkje for vaktbikkja», var begrensede.

Med internett har dette forandret seg. Riktig nok hadde man kommentar- og debattsider i avisene og debatter og diskusjoner på TV, men mulighetene for øyeblikkelig tilbakemelding på har blitt mye større. Noen debattprogrammer har rulletekst under med innsendte twitter-kommentarer fra seere. Nettaviser har kommentarfelt, og politikere kan ha diskusjoner på Facebook og Twitter hvor tilfeldige «forbipasserende» kan hekte seg på. Fra tid til annen kan man se journalister spørre sine følgere på sosiale medier om bidrag til en produksjon. Det kan være man trenger et eksempel på en familie som har blitt urettferdig behandlet, en arbeidssøker som ikke får hjelp av NAV eller en pasient som ikke får behandlingen han har krav på. Vi ser altså et økt samspill mellom nyhetsprodusentene og -konsumentene.

Internett stiller også nye krav til hyppige oppdateringer. Nettaviser oppdateres kontinuerlig. Det er alltid deadline. Mange får mesteparten av nyhetene sine gjennom linker fra sosiale medier, og mediehusene må stadig ta nye grep for å vinne kampen om klikkene. De fleste store avisene har i dag egne SoMe-ansvarlige som har styr på hvilket medium som passer til hvilken sak, hvilke tidspunkt saken bør legges ut, hvordan saken bør presenteres og hvilke henvendelser/spørsmål man eventuelt skal gi leserne.

Her er et eksempel i form av en skjermdump fra min Facebook-feed:

asdasdasd

 

Ved å starte en blogg kan hvermannsen leke journalist. Kravene til etterrettelig kildebruk på en blogg er lik null, selv om mange bloggere også er opptatt av nettopp dette. Selve kroneksempelet på dette er Gunnar Tjomlid, som nærmest har gjort det til et lite livsprosjekt å peke på andres bruk av uetteretterlige kilder. Tjomlid er en god skribent og en lidenskapelig folkeopplyser, men er det han driver med journalistikk? Det kommer vel an på definisjonen av journalistikk.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Bloggoppgave 9: Journalistikkens form på digitale plattformer

I en artikkel i Aftenbladet skriver Jan Zahl om hvordan jakten på klikk preger digital journalistikk. Han lister opp de sakene han selv har skrevet som har fått flest klikk. «Disney On Ice til DNB Arena» er den suverene vinneren, mens saker om kulturpolitikk havnet helt nederst. Zahl beklager seg over at de sakene som krever minst kompetanse å skrive, er de mest populære. Han skriver: «Mens eg både bruker mitt statsvitskaplege hovudfag og ti års innsikt i norsk kulturpolitikk for å kunna skriva sakene om kulturbudsjettet, kunne saka om Disney like gjerne vore skriven av ein niandeklassing med media valfag.»

Det er lett å forstå Zahls frustrasjon. Representerer internett døden for kritisk journalistikk? Hvordan måler man kvaliteten på et nettbasert journalistisk produkt? Bør et høyt antall klikk være et mål for en journalist? Hvilken idealer bør gravejournalistikken etterstrebe i informasjonsteknologiens tidsalder?

Nettredaksjonenes klikkjakt kan fort skape en fordummende effekt. Samtidig kan jeg forstå at folk liker underholdning. Det er ikke alltid man er i humør til å lese tunge politiske analyser. Jeg har tidligere skrevet om Upworthy, et nettsted som er en reaksjon på dagens mediesituasjon. Vice er et annet vellykket eksempel på seriøs, moderne, kritisk journalistikk.

Hva kjennetegner en nettnyhetskonsument? I kap. 5 i  «Å skrive for skjermen» skriver Martin Engebretsen blant annet om nettavislesernes kjennetegn. I følge Engebretsen kan man betrakte leseren som sammensatt av fire ulike komponenter. For det første er hun et samfunnsmedlem, og dermed medlem av en kultur. Dernest er hun en nyhetsleser, og stiller følgelig visse krav til innholdet i stoffet hun konsumerer. Engebretsen skiller også mellom internettbruker og skjermleser. Det første handler om å bruke et medium som gir mange valgmuligheter, det andre handler om å lese på et medium som har andre egenskaper enn et stykke papir.

Jeg vil nå gjengi Engebretsens oppsummerering av en typisk nettavisleser:
– Travel, opptatt av effektiv bruk av tid
– Skeptisk til entydige, autoritære fremstillingsformer
– På jakt etter aktuell, relevant, forståelig og meningsfull informasjon om hva som beveger seg i hennes nære og fjerne omgivelser
– Kravstor når det gjelder både interessepirring og faktalevering
– Foretrekker utforskende skumlesing framfor nitid nærlesing.

Her kan vi muligens finne noen svar på hvorfor relativt korte, lettleste, tabloide saker ofte er de som gir flest klikk. Men vi må huske på at tabloide fremstillinger ikke er noe som kun gjelder på nett. Dagbladet og VG er beryktet for sine forsider, eller «salgsplakater» som det også kan kalles. Kongefamilien, Paradise Hotel og Petter Northug er minst like vanlige på disse forsidene som nyheter om politikk eller dramatiske hendelser. Men dette er også den rollen VG og Dabladet har valgt å ha. Ønsker man mer seriøse nyheter, finner man mange aviser som tilbyr dette også. Dette har med markedsføring, image og renomé å gjøre. Hvis Aftenposten eller Morgenbladet hadde slått opp «Er du SYK UTEN Å VITE DET?» på forsiden, hadde antakeligvis avisens «harde leserkjerne» reagert negativt. VG og Dagbladet, derimot, kan slippe unna med denne typen overskrifter fordi det passer med deres image og målgruppe.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Bloggoppgave 7: Nettjournalistikk

Etter å ha lest artikkelen til David Carr i NY Times har jeg fått mye interessant input på nettjournalistikk. Carr refererer til en rekke kjente og mindre kjente aktører innen feltet. Han understreker den store makten de sosiale mediene og særlig Facebook fremdeles har. Mange av de nye, moderne nyhetssidene er avhengig av at folk linker til dem i Facebook, noe som betyr at Facebook med enkle grep i teorien kan kontrollere besøkstallene. Carr refererer til ViralNovas grunnlegger Scott DeLongs utsagn: «This haunts me at night».

I denne FAQ’en på onlinejournalismblog svarer Paul Bradshaw på spørsmål om hvorvidt blogging har en positiv eller negativ effekt på nyhetsjournalistikk. Han har også diskutert dette mer inngående i tidligere FAQ’er. Han mener  bl.a at blogger gir journalister ekstra spalteplass for et mer «spisset» publikum, som er interesserte i å lese betraktningene til akkurat denne journalisten.

Paul Bradshaw. Bildet hentet fra onlimejournalismblog

En blogg som er åpen for kommentarer og innspill gjør også selve journalisten mer tilgjengelig og gjør det lettere for henne å interagere med sine lesere. Bloggen kan også spille en viktig rolle i å bygge opp under forholdet mellom journalist og kilde. En ulempe Bradshaw nevner er at det å blogge er tidkrevende. Det finnes selvfølgelig mange andre problemstillinger rundt blogging som jeg forhåpentligvis får sjansen til å komme tilbake til i senere bloggposter.

I sin artikkel «iReporting» an Uprising: CNN and Citizen Journalism in Network Culture» diskuterer Lindsay Palmer CNNs bruk av såkalte iReporters,»citizen journalists» eller «folkejournalister» (mitt forslag til en norsk oversettelse av begrepet). Hun har gjennomført en rekke intervjuer med disse reporterne i etterkant av valget og de påfølgende protestene som fant sted i Iran i 2009.

Hun fant ut at CNN hadde et todelt syn på sine iReporters: De snakket nedsettende om dem, samtidig som de var avhengige av dem for informasjon. Antageligvis har Palmer avslørt noe av det som finnes av fordommer mot «folkejournalisme» i et profesjonelt nyhetsapparat som CNN. Hennes konklusjon er at folkejournalister – iReporters, bloggere, twitrere, osv. – på den ene siden blir utnyttet (iReporterne arbeidet gratis for CNN) av de mektige mediakonsernene som styrer mye av nyhetsbildet i USA, samtidig som de bidrar med alternative perspektiver som utfordrer konsernenes hegemonistiske posisjon i mediasfæren.

I sin artikkel «Data-driven journalism and the public good: «Computer-assisted-reporters» and «programmer-journalists» in Chigago» diskuterer Sylvain Parasie og Eric Dagiral hvilken effekt programmerere og deres digitale innfallsvinkler har hatt på nyhetsjournalistikk i USA og Storbritannia. Programmerernes data-baserte tilnærming har skapt kontrovers blant journalister, selv om programmererne har tatt utgangspunkt i tradisjonelle gravejournalistiske metoder.

Programmererne har gjerne hatt ett ben i nyhetsredaksjonen og det andre i internettbaserte sosiale bevegelser, og dermed utfordret den regjerende journalistiske epistemologien (erkjennelsesteori/kunnskapsteori) i redaksjonene. I stedet for å analysere samfunnsproblemer utfra opplysninger som er relativt lett tilgjengelig, som offentlig statistikk o.l., graver den nye programmerjournalist-generasjonen seg inn i datamateriale som i utgangspunktet er ukjent eller holdes skjult for allmennheten. En slik tilnærming bidrar til å sette søkelys på mindre kjente samfunnsutfordringer, samtidig som metodene som blir brukt i seg selv skaper debatt om journalistisk metode og etikk. Det store spørsmålet Parasie og Dagiral stiller er om samfunnet samlet sett er tjent med en slik tilnærming.

Jeg oppdaget forresten nettopp en dokumentar på NRK Nett-TV om denne tematikken. Jeg har ikke sett den enda, men skal gjøre det snart.

Hvordan kan nyhetsredaksjoner utnytte nettmediets potensial?

Jeg oppfatter tidligere nevnte ViralNova som et moderne, kult og hipt underholdningsnettsted som utnytter nettmediets potensial på en effektiv måte. Det er mobilvennlig, og nye historier kommer på løpende bånd. I denne sammenhengen synes jeg det er interessant å trekke frem Upworthy, som også er et velfungerende, moderne nettsted. I sin About Us-seksjon poengterer de at de viktige historiene, som omhandler brudd på menneskerettigheter, klimaendringer og fattigdomsspørsmål, ofte drukner i selfies, kattevideoer og kjendissladder. Upworthy kan sånn sett tolkes som en protest mot den daglige oppmerksomhetskrigen som utkjempes på nettet, samtidig som de selv er en del av det nye medielandskapet. Målet deres er å sette fokus på de sakene de mener er viktige.

Skjermbilde

Utsnitt fra ViralNovas forside.

 

Artikkelen til David Carr, som jeg tidligere var inne på, nevner Vice, som jeg synes er et fantastisk nyhetsmagasin som til og med sendes på HBO. På siden deres finner man et stort utvalg reportasjer, videoer, artikler og bildeserier. Vice kombinerer et moderne utseende med modige journalister som til tider setter egen sikkerhet på spill når de rapporterer fra krigssituasjoner og belyser komplekse samfunnsutfordringer. De fleste journalistene er unge mennesker som kanskje først og fremst appellerer til samfunnsinteresserte folk fra det yngre segmentet av befolkningen.

I en artikkel i The Atlantic skrives det om en interaktiv quiz-artikkel om dialekter i USA, som i løpet av 11 dager klarte å bli den mest leste saken på NY Times i hele 2013. Dette skjedde til og med i slutten av desember – vanligvis ikke den beste timingen dersom en sak skal «go viral». I følge The Atlantic kan noe av forklaringen ligge i at dette var en helt annen type artikkel enn hva NY Times er kjent for – dette var en artig liten «curiousity» som gikk fort å lese, og passet bra til mobil og nettbrett, som folk bruker mye i juleferien, når mange er på reisefot og i familieselskaper. Artikkelen kombinerte det beste fra to verdener – tryggheten man forbinder med NY Times pakket inn i et moderne, dele-vennlig format.

Jeg mener dette er gode eksempler på hvordan en nyhetsredaksjon kan lykkes i å utnytte nettmediets potensial.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Oppgave 6: Hypertekst

Denne uken er det hypertekst som er tema. Hvordan kan hypertekst brukes i forskjellige nettbaserte mediesjangre?

I Martin Engebretsens forelesning 10.2 lærte vi at hypertekst er en basal egenskap ved nettbasert kommunikasjon. En hypertekst består av en node (innholdsenhet) og en lenke (en elektronisk adresselapp). Når vi klikker på en lenke, gjør vi det ved hjelp av en peker (markert og klikkbart felt/ord). En hypertekst kan benytte forskjellige typer navigasjon (pekere, menyer, lenkerammer, grafisk innholdskart etc.) En hyperstruktur er en organisert struktur bestående av flere noder.

I kapittel tre om hypertekster i boken «Å skrive for skjermen» skiller Engebretsen ut to hovedtyper når det kommer til hypertekststrukturer: Aksial struktur og nettverksstruktur. Det er ikke slik at en hypertekst nødvendigvis må benytte seg av kun én av disse strukturene – men en av dem vil som oftest dominere. En aksial struktur legger sterkere føringer på hvordan brukeren arbeider seg gjennom hyperteksten. En nettverksstruktur legger opp til mer frihet, men kan også være forvirrende – her er det ingen journalist som «holder deg i hånden». I stedet får man en grafisk framstilling av alle informasjonselementene i nyhetssaken – et innholdskart.

me87-2

Aksial struktur (til venstre) og nettverkstruktur (til høyre). Bildet er hentet fra http://etjanst.hb.se/bhs/ith/23-00/me.htm

 

I forelesningen diskuterte vi forskjellige sjangre hvor hypertekst spiller en viktig rolle. Sosiale medier er en slik sjanger hvor lenker dukker opp hele tiden. Lenkene leder oss videre til en node, som utgjør selve innholdet i en hypertekst. F.eks ser vi hele tiden linker til videoer poppe opp i News Feed’en vår på Facebook. I det siste har Facebook begynt å automatisk spille av disse videoene – men uten lyd. Dette gjør det vanskelig for mottakeren å unngå å se deler av videoen. Man får lyst til å se videoen med lyd, og plutselig sitter man og kaster bort tiden sin på en eller annen meningsløs kattevideo.

En nettsjanger som ikke ble diskutert i timen, hvis det kan kalles en nettsjanger, er karttjenester. Hvis man går inn på Google Maps og søker på Kristiansand, får man opp en liten faktaboks om byen, samt opplysninger om bussruter, vær og trafikk – i tillegg til at man selvfølgelig ser hvor Kristiansand er på kartet. Spør du meg, er internett den perfekte «motoren» for karttjenester, med alle mulighetene internett gir til disse tjenestene i forhold til oppdateringer, å finne arrangementer i nærheten, bussruter, fakta om stedet etc.

I kapittel fire skriver Engebretsen at det som kjennetegner nyskapende nettnyheter er at de er mer brukerstyrte enn tradisjonelle nyhetsformer. Nettbaserte nyheter henvender seg til en aktivt utforskende leser. En nyhetssak i VG kan f.eks bestå av tekst, videoklipp og stillbilder, samt lenker til bakgrunnstoff for saken – enten stoff produsert av VG selv, eller andre. Scroller man nedover VG.no i dag, finner man en salig blanding av artikler, videoer, lenker og nyhetsstrømmer. Nettutgaven av New York times er en annen nettavis som er flinke på interaktive brukeropplevelser, f.eks i denne artikkelen.

Vi er vant til å tenke på tekster som lineære – de har en tydelig begynnelse og slutt. Bruk av hypertekst utfordrer denne forestillingen. Hyper betyr «over», så hypertekst er altså en slags «over-tekst», eller «meta-tekst». En av hypertekstens utfordringer ligger i spørsmålet om koherens/sammenheng: Når en tekst brytes opp med en lenke her og en lenke der, er det en viss fare for at man havner på ville veier, og at man mister tråden. Man bør ha en god grunn for de valg man gjør når det kommer til informasjonselementer og strukturer i hypertekster.

Vi leser tekster lineært, men dette er ikke nødvendigvis optimalt i forhold til hvordan hjernen vår fungerer. Uten at jeg har lest artikkelen, har jeg fått inntrykk av at Vannvar Bush i sin klassiske artikkel «As We May Think» snakker om at vi har en mer assosiasjonsbasert hjerne. Hvis noen f.eks sier «islam», får vi forskjellige assosiasjoner i alle mulige retninger, ikke en organisert, lineær struktur av assosiasjoner på rekke og rad. Dette er tanker det kan være nyttig å ha med seg når man arbeider med moderne hypertekst.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar